tirsdag 22. september 2009

Edward Ka-Spell eller Britannia Rules The Ways Siddy


Slik bandet Skinny Puppy kan sees som et symptom på Iggy som maktbase innenfor USA (de ser ham via spørsmålstegnet, maktbasen England - og Iggy skal faktisk gjenforene Stooges med Williamson enda en gang i London i 2010, og de ser ham fra Canada i British Columbia - Columbia var selskapet Raw Power ble gitt ut på, og muliggjør en beskuelse av USA som tyrannisk fenomen og en kaskade av støy - med vold som hovedelement og fascinasjon både i selve bandet Skinny Puppy og landet Usa)

slik

kan den

lille

fjerten

Edward Ka-Spel
sees som et symptom på David Donny og England som sykdomsfenomen.
Dylan beskriver konkret Davids metode fra farsrollens moro ("he laid himself in", dvs inn i Isis).

Bandet til Ka-Spel er Legendary Pink Dots.
Og bandet er det eneste som har blitt kastet ut fra England fordi de er for snille og avslører engelskmannen på en tragisk, uskyldig og ekkel måte.
Bandet og fenomenet Ka-Spel overlever, slik England gjør det, som en virus og et minne om gammel storhet.

Hemmeligheten med fenomenets overlevelsesevne er henspillingen på Monty Pythons lille "spot" i den andre serien.
En liten sort flekk som er dødelig, omtrent som en kreftsvulst du ikke oppdager fordi den uskyldige flekken på armen din jo KAN væe ufarlig.

England som rævkjørt av Usa, og David som rævkjørt av Dylan må gi bildet av en Rosa Flekk.

Og spennende nok har Ka-Spell som soloartist tviholdt på "China Doll" som titler på albumene utenfor sin rolle som Pink Dot.
Paralellen til David-Yoko er påfallende.

Dessuten finner Ka-Spell fram til Iggy som tilknytning allerede på det 3de albumet, Basilisk fra 1983. Basilisken er av Iguanafamilien.
Og Ka-Spell finner også fram til sine Iggy-speilbilder i Skinny Puppy med konstellasjonen Tear Garden.

Dessuten beveger de seg begge inn i Usa konkret med tilknytning til andre symptom på sykdommen med samarbeid med bandene Pigface og Ministry.
Ministry er billedgjøringen av Usa som et Egyptisk makt-rike influert av nazisme og jødisk oppbygning.


.
.
.
.
.
.
.
.
.
.


Ganske merkelig Ka?

torsdag 17. september 2009

Ian Curtis sett som en uskyldig test fra Genesis P's side

Den viktigste og beste sangen fra Throbbing Gristles tidlige karriere (1976) er Very Friendly omhandlende Ian Bradley og Myra Hindley. To massemordere fra England.

Ian Curtis, en venn av Genesis, dukker opp på arenaen i 1979, som et gjenferd av Genesis' fascinasjon for fenomenet Myra Hindley.
Og ved å utforske sitt fremmedhat og tilnærming til nazismen i sin musikk med Joy Division er det mulig å se Curtis som en "Frigjører" av Bradley.
Fyren handlet kun på oppdrag fra sin kone.

Genesis ser dette fra jødenes ståsted.
Og Myra kan fra det ståstedet sees som Me Ra, en kvinnelig identifisering med solguden Ra, og dermed indirekte eller direkte, kvinnen som Løve.
Den avslutningsvise realiteten med Kleopatra i Egypt.

Throbbing Gristle betyr å banke brusk, og må derfor sees i forbindelse med Grisen som bilde.
Seth som Gris i Egypt, men også kvinnen som et brukbart bilde på en kapring av makt.

Hvis vi ser Jesus som ofret overfor en Kleopatra-historie eller fortsettelse av Egypts sammenbrudd og da konkret overfor Maria Magdalena (enten som søster, forelskelse eller som bilde på sin egen mor) er det mulig å tolke Kleopatra som den konkrete oprettholderen av Jesus som Gud innenfor en jødisk sammenheng, og derfra som Gud med Maria som Gudinne innenfor Katolisismen.
Det blir dessuten mulig å forstå det fatale med projektet til Luther sett som løsrivning av Jesus fra Katolisismen (og en vei bort fra en tolkning av Jesus som Gud utenfor de to sammenhengene, men også sett utenfor en forbindelse med Egypt).
Hitler strandet som ein Halber Mensch og massemorder er den eneste mulige avslutningen.
Slik et forsøk på å lage et nytt Egypt i Amerika er.

Throbbing Gristle betyr dermed et forsøk på å banke Jesus, men dessuten også Maria Magdalena (eller Kleopatra) ut fra Israel.

torsdag 10. september 2009

I'm Yer Man David

It's 1988 ok?
I don't like yer fashionbusiness mista.
I don't like those drugs that make ye much too thin.
Eat carrots me boy! Say hello to Yoko, she'll agree!
Hahah!

I don't like what happened to my sista.
Bu ye killed some other bastards so WHAT THE FUCK????!

HEIL HITLA!

And Bless the Leo-con.

onsdag 9. september 2009

Men

SÅ GI UT DEN JÆVLA 4-CD'S BOXEN MED STOOGES FRA 1971 DA BOM.
KUNDENE VENTER I SPENNING.
"EASY ACTION"-MERKET ER EN SELVMOTSIGELSE OG TEGN PÅ FEIGHET.

(Jeg lover å stenge denne sjappa hvis boxen blir gitt ut umiddelbart, ellers kommer jeg til å smile til kunder hver dag i flere år framover)

O Solo Mio

er en sang på Stooges' siste ep, kun gitt ut i Japan.

Men selve sangens (den egentlige) historie (den viktige) handler om Elvis.
Presley hadde et håpløst utgangspunkt da han skulle gjenninta sin posisjon på 60-tallet etter sin militærtjeneste.

It's Now Or Never ble en hit for Elvis, og det var en yndet låt på konsertene helt fram til han døde i 1977.
Problemet er at Dean Martin ga ut There's No Tomorrow i 1961.
En nydelig versjon av O Sole Mio.

Og sett sammen med den blir Elvis kun en latterlig kommentar.
There's no tomorrow, it's no or never.
Dessuten kan dette sees som øyeblikket hvor Amerika febrilsk forsøker å kapre en
Italia-Katolikk forbindelse etter at Mafiaen hadde forskuslet den muligheten som frelsere totalt.

Det må være grunnen til at Dylan poengterer dette med Tomorrow Never Comes.
Både i forbindelse med jødeutslettelsene (kristendommen er død) og i forbindelse med en avsløring av Amerika.

USA ER et tyveri selvfølgelig.
Slik Jødedommen er det, og slik Kristendommen er det.
Dylan med sin Seth-forbindlese i navnet visste dette.
Og det ER mulig å gjøre noe positivt ut av det.
Men selve innsikten og forsøket på dette trenger ikke å stå igjen som den eneste sannheten.

Like lite som Samuel Beckets skuespill trenger å framstå som noen evig sannhet.
USA kan finne et grunnlag på sitt eget kontinent.

Jesus som raner av jødedommen og tilegnelse av seg selv som HVIT Gud

Bowie er personifieringen av denne vinklingen på Jesus' virke.

Og vi bør hylle David som dette.

Han er ikke noe annet.
Men det skaper en avbalansering av Hitler som poengtering av Jesus kun som myrder av jøder.

En slags takk for samarbeidet.
En verdig takk.

Om enn talentløs.

søndag 6. september 2009

Samuel Becket venter på Godot, et skuespill på 30 sekunder.

....

Pst! "Uel"!

Oh, thanks, so much for waiting 25 years.

On yer back?

On yer back.

Stop repeating the Toy Dolls.

Ok.

fredag 4. september 2009

Hei Bom.

Har du sett scenen med Sid Vicious fra filmen Rock'n Roll Swindle?

Fyren ser sliten ut.
Oppblåst i ansiktet.
Rotteaktig.
Hatefull.

Sid er min store helt, men der avslører han en svakhet.
Han viser hvor vanskelig det ver å stå i en kiosk (og selge God Save The Queen kopper og plakater).
Og han er for meg i det øyeblikket Elvis i 1977.
Oppblåst og jævlig.
Men uten selvironi eller humor.

Alle de andre opptakene viser en annen side av ham selv om han opplagt har det vondt.
Poenget er at selv den mest neddopede og tragiske filmen med ham, intervuet med ham og Nancy hvor han sover og slipper røyken i fanget og Nancy truer med å vise brystene og tilbyr journalisten å knulle Sid foran kamera .
Viser en Oppegående og frisk Sid Vicious i forhold til den tragiske scena fra Swindle.

Det tragiske med den svakheten gir allikevel et håp.
Sid så ikke noe poeng i å stå i en kiosk.
Ikke jeg heller.
Jeg bare måler krefter med Sid Vicious.

Som står i kiosk i himmelen.

Nei.
Som viser at det finnes frihet og moro.