Hei Jødefaen.

Paul McCartney på 70-tallet er ensom. Slik konger er.
Og etter å ha tatt farvel med Lennon på Wild Life og Ram hilser han på sine to undersåtter Mick Jagger og George harrison.

Jagger svarer Red Rose Speedway med Goats Head Soup.
Det eneste interessante med den plata er at Keith Richards overfor McCartney innrømmer at han som McCartney og Brian er kvinne ettersom han ble interessert i Anita Pallenberg.
Anita Paiberg, eller Flying Pie som McCartney kaller henne.

McCartney henvender seg deretter (etter Harrisons mening) til India og Harrison svarer med at han er på turne, og fortsetter med sin David Bowie støtte.
Legg merke til Extra Texture som nyhetsbulletin. Bowie er ikke lengre transvestitt. Og legg merke til Living In The Material World.
Bowies hand kan se etter Georges mening.

Det fører McCartney med nødvendighet til David Bowie.
Når en person svarer med "Bowie sier det og det..." blir det eneste mulige å henvende seg til personen som har så mye viktig å si.

Venus And Mars.
Med avslutningen Listen To What The Man Said.
For faen.

Bowie svarer kun Die Mon Dogs.
Naturlig nok, ettersom personen ikke finnes i England.
Men en amerikansk ungutt skjønner McCartneys henvendelse, og rister på hodet.

Han starter bandet Pere Ubu.
Og Pere Ubu svarer etterhvert McCartney med Worlds In Collision.