Jeg sluttet å like fotball, og spesielt Manchester Jewnited.

Pga at mitt favorittband Liverpool Indians gikk amok, Hey Selvsnickersjævlaoverløper Bergherchristianraasum. Kanskje først og fremst fordi jeg på den tiden var militærnekter, og ble plassert på røde kors klinikken, noe jeg visste ville føre til en sykeliggjøring av meg.

David Lynchbowie så Olsenbanden filmene som forklaring på Usas skyld.

Og tenkte "Oh, no, oh so tragic, and they are enjoying it. Oh fuck what morons, what a stupid bunch of idiots" og tenkte, men vi kan jo gjøre en forstettelse, tross alt er vi jo alle kun en amerikansk film. Og som sagt så gjort. Elvestad fikk rollen med å spille Lyset. Mens Nico, vel, ja, Nico spiller seg selv.

Jeg er løsningen på verdens problemer.

Fordi moren min ga meg ris en gang i barndommen, jeg kalte en kvinne ei jævla fitte. Det synliggjøres direkte med Miles Davis hyllest Spanking Without A Sound For Collaborating In Jewslaughters. Det dreier seg kort og godt om bilen som en symbolsk spankingtromme, virkeliggjort av Hitler før jødeutryddelsene. Det er også årsaken til at jeg ikke kan være sammen med noen, fordi en riset mann tross alt er ganske uinteressant. Men med Beatles og tante Karens sladring gir det mitt liv en viss verdighet. Jeg er faktisk ikke noe annet enn spanking, og et balansert ønske om å slikke en kvinnes bak. Det forklarer verdens problemer, med sorte søplesekker som symbolske sorte huler som de ønsket å krype inn i sammen med egypterindianerne, og jeg er derfor egentlig en gul sykdomssekk, med venting på avhenting til et sykehus, et gamlehjem, eller en grav.

Dogma and fabel.

Landet for bokstavelighet.